Når helseangsten kommer å tar deg…..

Hei dere.

Tenkte å fortelle litt om hva jeg egentlig sliter med.
Kanskje ikke alt nå, men tror vi starter med da helseangsten min slo inn for fullt.

Okey, helseangst var ikke noe jeg hadde kjent på før i slutten av 2020

Alt startet med at jeg var hos min kjære på besøk. Vi hadde en veldig koselig kveld. Der vi koste åss med litt godt i glasset. Ikke noe galt i det.
Men rundt midnatt så skulle jeg strekke meg etter glasset mitt. Da smalt det i brystet.
Det var så vondt, klarte ikke røre meg nesten. Min kjære lurte jo på hva det var for noe som skjedde.
Jeg husker jeg sa: Jeg tror det er noe med hjertet mitt.

Av alle ting så tenkte jeg også at jeg må komme meg hjem. Om jeg skal dø nå, så er det best at jeg gjør det hjemme. Så jeg kledde på meg sakte men sikkert. Sa hade og trødde hjem…
Jeg hadde også lyst til å gå alene hjem. Er ikke så alt for langt. Men tror enda jeg går etter veien om natta i mørket. Hadde så vondt. Og vondere ble det.
Heldigvis så var ikke Fido (hunden min) med den kvelden. For jeg tror ikke jeg har klart å trødd meg hjem om han hadde vært det. Når jeg kom meg hjem så prøvde jeg å legge meg for å sove. Men det var så vondt at det fikk jeg ikke til. På den tiden så så jeg på Hotell Cæsar på tv2 play. Gud vet hvor mange episoder jeg så om natta. Jo lengere det gikk jo mere begynte jeg å gruble. For dette var en smerte jeg aldri hadde kjent på før.
Tidlig fredagsmorgen (Dette skjedde en torsdagskveld) skulle vi som vanlig på handletur til jokern også skulle vi til min kjære avdøde bæsta på besøk. Det var noe vi gjorde hver fredag.
Da var jeg såpass at jeg kom meg ut til butikken (trodde jeg). Men det var fortsatt vondt. Føltes ut som om jeg hadde et åpent sår inni brystet. På butikken holdte jeg nesten på å svime av. Alt gikk rundt!
Endelig ferdig å handle. Vi dro da til bæsta på besøk. Men jeg klarte ikke sitte der. Smertene skar inni kroppen. Fortsatt sikker på at jeg skulle dø.

Når vi kom oss hjem måtte jeg bare legge meg. Taco skulle vi ha til middag den fredagen. Å da bruker vi bestandig å spise i lag middag. Jeg lager min versjon og mamma/pappa lager sin.
Når det ble middagstid så ordnet jeg min taco og satte meg til å spise. Men det var ikke mye jeg klarte å putte i kjeften før jeg måtte gå å legge meg igjen.
Endelig i senga, timene gikk… Mamma og pappa begynte å bli litt bekymret over hva det var som feilte meg. For detta var ikke normalt. Jeg fortalte til mamma at jeg hadde så vondt i brystet.
Da ringte mamma til legevakten og jeg fikk snakke med en lege der. Men siden jeg var så ung så var det jo umulig at jeg hadde noe galt med hjertet. Nei, denne vise legen sa til meg at du er forkjølt!!!!!
Ta deg en smertestillende å legg deg å sov…
Hmm, dette må være den lengste forkjølelsen jeg har hatt i min tid. En forkjølelse som sitter enda?!
Merkelige greier. Har jeg fått snakket med den legen en gang til så skulle jeg ha spurt han om litt av hvert. For noe forkjølelse var det ikke jeg hadde.

Mandagen etter så kom jeg meg til legen. Der ble det tatt ekg, blodprøver å mye annet rart. Men hjertet mitt var helt fint. Holdte på å si; et friskere hjerte hadde ikke legen sett.
Japp, hjertet var fint det. Men smertene…….
Smertene var der enda. Og er enda til stede.

Det som skjedde var at jeg forstrakk brystmuskelen. Akuratt nå husker jeg ikke om det var den lille eller den store. Men det er ikke så viktig.

Så og si hele 2021 gikk jeg rundt og tenkte på at dette er hjertet. Klarte ikke få det inn i hodet at det faktisk var muskelen i brystet som ikke var helt frisk.
Jeg hadde strålinger ned venstre arm, vondt i brystet (venstre side), vondt midt i brystet pluss forskjellige rare symptomer.
Det ble ikke noe bedre med at jeg googlet hvert ett symptom jeg hadde. For når jeg gjorde det så fikk jeg opp: Symptomer på hjerteinfarkt
Hjerteinfarkt er annerledes hos kvinner enn hos menn
Ti symptomer på hjerteinfarkt
Mann i 30 årene fikk hjerteinfarkt

Ja, du skjønner greia. Det var ikke gøy. Jo lengere tiden gikk jo værre ble angsten.
Var ofte jeg også tenkte på at jeg hadde fått kreft i området der smertene var.

Jeg var redd og engstelig så og si hele tiden…
Endte også med panikkanfall når jeg fikk disse smertetakene og grublingen begynte.

Jeg er jo så «uheldig» at jeg ser bare min kjære i helgene eller når det er ferie. Vanligvis så kunne jo jeg være der hele helgen nesten. Bare hjem å stelle med dyra, eller gjøre noe annet som skulle gjøres. Men ikke da mer, da var det hjem i ti tiden. Eller når jeg kjente at det begynte å gjøre vondt!

En dag så var jeg hos legen. En annen lege enn den jeg går hos til vanlig.
Noe jeg sikkert har vært hundre ganger i fjor. Han gav meg smertestillende for disse plagene. Å det er jeg glad for. Når jeg begynte med de smertestillende så begynte også muskelen min å slappe av. = mindre smerter.

Men fortsatt er det ikke helt godt. Kjenner det godt om jeg bruker armene, bærer noe tungt eller nå disse dagene jeg har måkket litt snø. Faktisk så kjenner jeg det litt nå når jeg skriver her. Men dette er bare smårusk i forhold til hvordan det var.

Å av alt grublingen, angsten og smertene så ble jeg jo så anspent i kroppen. Stivnet bare mere og mere til. Skuldrene mine pekte så langt fram at det var ekkelt å se på. Jeg skrek når jeg skulle prøve å sleppe skuldrene ned for å prøve å slappe av.
Bare det å gå var en prøvelse nesten. Ikke bare for at jeg var stiv som en stokk, men for at jeg også var redd for være alene. Redd for at det skulle skje noe med meg uten at det var noen der som kunne hjelpe. Det hjalp ikke noe om jeg hadde telefonen med meg. *uff*
I mars i fjor startet jeg på psykomotorisk fysioterapi. Der fikk jeg lært meg div øvelser til å mykne opp kroppen. Diverse teknikker for både det ene og det andre. Takker for at jeg fikk komme dit.
Der gikk jeg helt fram til jul. Danska som jeg kalte henne syns jeg hadde gjort en god fremgang. Når jeg kom dit var jeg jo stiv som en stokk. Å det er jeg ikke nå. Kjenner av og til at jeg kan bli litt anspent men da prøver jeg å gjøre noen av øvelsene hun lærte meg. Å da går det som oftest seg til. Men må gjøre det uansett av og til slik at jeg ikke glømmer det.
Etter jeg var ferdig der hos henne begynte jeg på Åsgård. Der får jeg hjelp med agorafobien min. Men det snakker vi om en annen dag… Kan jo si det slik at det var godt å få et navn på det.

Jeg vet jeg skrev i starten at jeg var glad for at jeg ikke hadde Fido med meg den kvelden alt dette skjedde. Å det er jeg fortsatt. Men han, min beste venn og alt har vært så fantastisk når jeg har hadd dårlige perioder. Å det er han enda.
Når vi har vært å gått tur å jeg har blitt lei meg eller angsten har kommet snikene så har han stilt seg opp akuratt som han prøver å få meg til å smile. Å når jeg begynner å ler så går han normalt igjen. Hehe. 🙂 Eller han går så tett atmed meg at jeg vet ikke hvor jeg skal ha beina. Å dette er en hund som ikke går oppi beina mine når vi går tur.

Det var en natt her i fjor at jeg fikk et panikkanfall. Fido var i gangen å sov, plutselig kommer han inn på soverommet mitt. Der ser han på meg. Så går han inn om soverommet til mamma og pappa. Der vekker han de slik at mamma kunne gå å se hva det var. Det er jeg så takknemlig for<3

De årene som har vært har vært mange ned turer… Men nå tror jeg å håper at det har begynt å stige litt for meg også.

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese igjennom. Det er sikkert til rotete, men prøvde så godt jeg kunne. Fikk bare et så behov for å få dette ned på papiret. Har ikke skrevet alt, men det viktigste.

❤ Caroline